|
Hitler var meget opptatt av Norge og Nord-flanken. Han
beordret, mot sine stabers råd, angrepet på Narvik 9. april
1940. Formålet med angrepet var å sikre Narvik havn og
utskipingen av jernmalm fra Sverige.
Malmen var viktig for Tyskland selv om tyskerne, etter at
Europa var beseiret i 1940, hadde kontroll på en årlig
produksjon av jernmalm på over 26 millioner tonn. Den tyske
rustningsindustrien hadde behov 11 millioner tonn årlig på
den tiden. Den
svenske jernmalmen var spesielt egnet til fremstilling av
stål for våpen-produksjon, og derfor hadde den stor
strategisk betydning.
Etter de to britiske angrep mot Lofoten i 1941 var Hitler
overbevist om at en alliert invasjon ville komme i Narvik
området. Etter tysk oppfatning ville de allierte sikre seg
kontroll over jernmalmen og havna i Narvik. Raidene mot
Lofoten ble oppfattet som såkalt væpnet rekognosering før
endelig angrep. Forfatteren Colin Partridge skriver i sin bok
"Hitlers Atlantic Wall" at Hitler var overbevist om at Norge
var krigens skjebneområde. Videre sier han; Av alle
norske utbygginger fikk området Harstad-Narvik prioritet.
Dette er nok langt på vei riktig fordi det tyske mottrekk
mot en eventuell alliert invasjon ble en formidabel
utbygging av kyst befestninger som kontrollerte innseilingen
mot Narvik, både fra vest og nord. Nesten en firedel av de
største kystbefestninger bygd i Norge av tyskerne, kom til
Ofoten, Lofoten, Vesterålen og Harstad området.
De 8
stk 40,6cm kanonene som ble sendt nordover skulle inngå i
denne utbyggingen. En av disse kanonene sank under skipstransport
nordover. Av den grunn kom det 3 kanoner til Batterie Dietl
på Engeløy men 4
kanoner til Batterie Trondenes I, eller Batterie Theo som det senere kom
til å hete.
Deler av årene 1941 og 1942 brukte tyskerne til rekognoseringer, målinger og på å bestemme hva
skulle plasseres hvor. I 1942 fikk Organisasjon Todt
oppdraget og byggingen startet både på Trondenes og Engeløy. Russiske krigsfanger var i stor grad slavearbeidere
og gjorde alt tung og grovarbeide. Våren 1943 var de første
kanonbunkere og tårn ferdig til prøveskyting. Tiden etter,
dvs. resten av krigsårene, ble brukt til ytterligere
utbygginger, kamuflering og nærforsvar.
Kanonene ble aldri brukt i kamp mot allierte styrker i løpet
av krigsårene. Etter krigen inngikk både Batterie Dietl og
Trondenes i det norske kystforsvar. Kanonene til Batterie
Dietl ble hugget opp i 1956, men på Trondenes står de
fortsatt og det er den eneste plassen i verden at slike
kanoner er bevart og kan beskues i dag.
© Harald Isachsen
|
